View this article in English | bilingual

MS Hitra

Kaptein Jonasen fulgte den prikkete linjen i atlaset med fingeren. Hva han skulle gjøre etter Buenos Aires, visste han ikke. Livet kunne godt slutte der for hans del. Han slo atlaset igjen med et smell og tente pipa. Det var snart midnatt og mørkt i kapteinslugaren. Han lyttet og ventet. Men ingen motorer startet opp, alt han hørte var vinden som plystret i luftventilen. Og hva han egentlig ventet på, visste han ikke lenger nøyaktig. Han snudde seg og så ut av koøyet som var stripete av sjø og salt. Penelope hadde hatt rett, det var ei stygg bru.

 

Kaptein Jonasen hadde vært en respektert mann på Sirenes før brua kom. I år etter år hadde han stått opp, tatt på seg uniformen med Møre og Romsdals Fylkesbåtars kapteinsdistinksjoner og loset ferga mellom Sirenes og Gjellestø. Utover det hadde han ikke gjort noe som det stod spesiell respekt av, men på Sirenes var det det man ikke gjorde som ga respekt. Kaptein Jonasen drakk ikke mer enn folk flest, skulket ikke gudstjenesten oftere enn andre og lot ikke huset forfalle, men la et nytt strøk rødmaling hvert tredje år. Ferga, MS Hitra, ble også godt vedlikeholdt. Den trengte det, for det var en gammel båt, bygd i 1949. Åtte meter bred, trettifem meter lang med en maskin på 338 kilowatt som fikk den opp i 11 knop. Offisiell kapasitet var 150 passasjerer og 18 biler, men når kaptein Jonasen og mannskap stuet skikkelig og tøyde reglene, fikk de plass til 21. Det var den minste båten MRF hadde i trafikk, men den var stor nok siden overfartstida bare var fire og et halvt minutt. Med avog påkjøring gikk det tolv minutter mellom hver avgang. Det vil si at mellom første avgang klokka seks og siste klokka elleve pilte MS Hitra frem og tilbake over Varfjorden 85 ganger hver dag. Kom du for sent til siste båt, måtte du kjøre 16 mil for å komme rundt fjorden. Båten alternerte på å overnatte på Sirenes og på Gjellestø. Av mannskapet på tolv fordelt på tre skift, bodde sju på Sirenes-siden og fem på Gjellestø-siden og de av dem som befant seg på feil side når båten ble fortøyd for natten, tok en jolle tilbake. Men det var én mann som ikke satte sin fot i jolla, og det var kaptein Jonasen. Det var vannskrekk – en fobi som er mer utbredt blant sjøfolk enn man skulle anta – som var forklaringen. Det var helt uaktuelt for ham å stige om bord i noe mindre enn MS Hitra. Så når de la til på Gjellestø etter siste tur, satte Jonasen seg inn på kapteinslugaren og røykte en pipe mens han hørte de to matrosene sjekke fortøyningene, slukke lys og låse dørene. Han hørte påhengsmotoren og maskinsjefens bil starte opp og forsvinne mens han så over mot lyset i sitt røde hus på Sirenes gjennom et koøye som var grått av salt. Så reiste han seg og gikk i land. Og under stjerner eller skyer, i sommerskumring eller vintermørke, i regn eller snø, begynte han på de bratte bakkene oppover den nesten folketomme fjellsiden.

Hun het Elinor og bodde alene i det hvite huset. Det var den gangen det bare hadde stått epletrær i eplehagen, og når det var vår hadde kaptein Jonasen kunnet kjenne lukta av blomster og om høsten av epler lenge før han kom til porten og grusgangen som gikk opp til trappa hennes. Ja, slik må det ha vært. Elinor hadde jobbet i kiosken på MS Hitra på syttitallet mens det fortsatt var fullt på nesten hver tur, før den nye riksveien kom og Sirenes havnet i bakevja. Jonasen hadde vært den staute, unge kapteinen fra stedet med kvikke, blå øyne under mørke krøller, trygg i blikket og med en dyp, hjertelig latter. Alltid hjelpsom og imøtekommende enten det gjaldt gamle kjerringer, skoleunger, oppdressede handelsreisende eller ordføreren sjøl. Kaptein Jonasen var kort sagt en sånn mann alle likte. Og Elinor hadde ikke vært noe unntak.

Nå var kaptein Jonasen allerede gift, med Penelope. Men Elinor tenkte som så at det ikke var forbudt å drømme litt mens en stod og solgte kaffe, Firkløver og svele. Hun hadde heller ikke kunnet unngå å merke at når Jonasen kom ned i salongen, skjenket seg kaffe og kom med spøkefulle bemerkninger om dette og hint, fortalte øynene en annen historie enn munnen.

Månedene gikk og munnen til kaptein Jonasen fortsatte å snakke om vær og vind og bygdetøv, og til slutt var det Elinor som hadde måttet ta initiativet. På den tida tok Jonasen fortsatt jolla hjem. Så da hun en dag sa at han som ansvarlig skipssjef måtte bli igjen på MS Hitra natta over på Gjellestø for å gjennomgå regnskapene fra kiosken som skulle innleveres til MRFs hovedkontor i Molde neste dag, så han først forbauset på henne. Så nikket han og sa selvfølgelig, det var jo hans ansvar. Han ringte hjem til Penelope og meldte fra, og mens de andre dro hjem, satte Jonasen og Elinor seg ned med regnskapsbøkene. Kassa stemte, balansen balanserte og før kaptein Jonasen visste ordet av det, befant han og Elinor seg i den trange kapteinslugaren.

Neste morgen hadde Elinor en diger kul i pannen etter å ha stanget i et utspring i skottet, men smilte som en sol. Da hun kom opp på brua med kaffe, hvisket hun at det var bedre plass på soverommet hennes. Jonasen visste godt at etter at moren til Elinor hadde flyttet sørover sammen med stefaren, hadde hun huset for seg selv. Samme dag fikk Jonasen vannskrekk. Grusen knaste under skoene hans. Tjue år var gått siden den første natta og fortsatt kom og gikk han, annenhver natt, i en tilsynelatende evig kjærlighetsskyttel mellom sine to kvinner. Penelope ga aldri sin mann noen grunn til å mistenke at hun ante hva som foregikk. Og på kaptein Jonasen virket det som om Elinor hadde slått seg til ro med hans forklaring om at de risikerte at Penelope tok sitt liv om han forlot henne. Penelope hadde da også ved én anledning – bryllupsnatta – sagt at hun ikke kunne leve uten ham.

«Det blir kaldere,» sa Elinor som stod i døra og hutra. «Nordvesten fra Grønland,» sa kaptein Jonasen og ga henne en klem.

Etter at hun hadde sovnet, stod han opp fra senga, gikk bort til vinduet, tente pipa og stirret utover fjorden. Lyset fra det røde huset på den andre siden blinket. Han visste at det var et optisk fenomen som skyldtes temperatursvingninger i lufta, men han kunne ikke kvitte seg med tanken på at det så ut som en fyrlykt. Og at Penelope sov der inne.

Og at han lengtet etter henne.

Akkurat slik han pleide å lengte når han stod opp fra senga i det røde huset og stirret over fjorden på lyset fra det ensomme, hvite huset her oppe i fjellsida. Hver kveld føltes det like uutholdelig at han ikke bare kunne åpne vinduet og fly over vannet og inn i sin elskedes favn. Til Penelope. Eller Elinor. Alltid dit han ikke var. Det var minst like merkelig som noe optisk fenomen.

«Skal du ikke komme og legge deg igjen,» hvisket Elinor fra senga.

Kaptein Jonasen pattet på pipa.

«Jeg snakka med ordføreren på ferga i dag,» sa han.

«Jasså?» «Han sier det er avgjort. Det blir bru.» «Å, jeg vet nå ikke, de har sagt det så lenge jeg kan huske.» «Om to år. Det er sikkert nå.» De sa ikke mer. Lyttet bare til hver sin stillhet. Så krøp kaptein Jonasen opp i senga igjen og kysset henne på pannen.

«Hitra og jeg må finne på noe annet,» sa han. «Kunne du tenke deg å bli med oss på en liten seilas?» «Og hvor skulle den gå?» «Buenos Aires, så klart.» Elinor lo lavt, men det var for mørkt til at han kunne se øynene hennes.

«Sånn,» sa Penelope og strammet slipsknuten til så kaptein Jonasen nesten mistet pusten. «Nå blir nok både konge og ordfører fornøyd».

Hun lot hånden bli liggende på skulderen hans mens han kneppet igjen dressjakka. Så på ham og smilte akkurat slik hun hadde gjort den dagen de bisatte faren hans.

«Du er pen i dag,» sa Jonasen og mente det.

Så gikk de ut av det røde huset og begynte på veien. Den fjerne lyden av korpsmusikk kom og gikk med vinden. De nikket til festkledde naboer. Etter hvert som de nærmet seg, kunne de høre ekkoet av skarptrommene som ble kastet frem og tilbake over fjorden.

«Det er ei stygg bru,» sa Penelope.

Vinden knitret i mikrofonen og kastet luggen til ordføreren hit og dit mens han sa at det var hyggelig å se at så mange var møtt opp fra begge sider av fjorden, og at brua kom til å innlede en ny epoke for alle som bodde rundt Varfjorden. At nye bånd ville knyttes og gamle forsterkes. Men først var det et bånd som skulle klippes over, smilte han og introduserte stolt hedersgjesten.

«Kongen av Norge,» hvisket Penelope.

Mens kongen talte, stirret kaptein Jonasen ned på den vesle, uvakre bilferga som lå fortøyd til kaia på Sirenes. MRF hadde ikke bruk for en så liten ferge på noen av de andre rutene og foreløpig hadde ingen kjøpere meldt seg. Da det ble snakk om opphugging, hadde Jonasen tilbudt selskapet plass til MS Hitra i fjæra si. Og, siden han likevel var førtidspensjonert, å vedlikeholde båten inntil en kjøper meldte seg. Han hadde ventet på svar i over en uke nå. Slike tanker stod kaptein Jonasen i da det skjedde noe merkelig. «Jeg visste ikke at du var så vakker.» Penelope smilte spørrende til kvinnen som hadde snakket til henne.

«Jeg heter Elinor,» fortsatte kvinnen, også hun smilende. «Jeg har lenge hatt lyst til å treffe deg.» Fra det øyeblikket fløt stemmene rundt kaptein Jonasen ut i en utydelig grøt. Han knep øynene sammen og stirret på MS Hitra som plutselig lå badet i en enslig søyle av sollys som kadde sluppet gjennom skydekket. Han tenkte at det måtte en del rustpikking til før MS Hitra kunne få et nytt strøk maling. Maskinen var nyoverhalt, men det måtte skiftes noen ventiler. Og båten greide seg fint i åpen sjø, to ganger hadde de seilt utaskjærs til Bergen i ruskevær.

«Nå ser jeg det, du må være datteren til Agnes,» sa Penelope. «Jeg har ikke sett deg siden du var ungjente. Du flyttet kanskje til byen?» «Nei, jeg har bodd her hele tiden, jeg har bare ikke vært på Sirenes de siste tyve årene.» «Å? Hva kan det ha seg?» «Vannskrekk.» Kaptein Jonasen hadde ruta klart for seg. Le Havre. Porto. Lisboa. Og så det store spranget. Forbi verdens ende til Buenos Aires. Pampasbiff. Mildt regn i håret. Han hadde lest at det regnet en del. Han likte det.

Klappsalvene braket løs, og folk ropte hurra. Det hørtes ut som en togavsporing da korpset satte i gang en marsj.

Kaptein Jonasen klappet også, slo håndflatene mot hverandre til de sved, men han greide ikke våkne opp fra den vonde drømmen. For dette var ikke virkelig. I alle fall ikke mer virkelig enn å seile MS Hitra opp og ned River Plate med turister.

Ikke mindre drøm enn hvit lindress og tango på cafe. Lysene fra en enslig bil som svingte av brua, sveipet over ansiktet hans. Han la fra seg pipa og gikk ut. Kastet et raskt blikk over på den andre siden av veien og så at Penelope hadde slukket for kvelden.

Det var fire år siden kongen hadde klippet over snora, Penelope for første gang hadde møtt Elinor og Penelope hadde bedt ham flytte ut. Samme kveld hadde Elinor møtt ham på trappa og sagt at han ikke behøvde å gå opp bakkene lenger.

Lufta var kald og klar, himmelen høy og tom bortsett fra månen som så blek og forfrossen ut. Snart var det vår i Buenos Aires, men her var høsten i anmarsj. MS Hitra var ikke bygd for høststormer på åpent hav, det ble for sent i år også. Han så på det ensomme lyset på Gjellestø-siden og de lange stråene i fjæra som kilte den svarte kjølen på ferga i det hvite måneskinnet.

Det fikk bli neste år.