View this article in English | bilingual

&ldquoSvart himmel, svart hav”

Mai 1977

Den bysantinske akvedukten strakte seg fra utkanten av boligfeltet ved brannstasjonen, over hovedgaten og buet nedover til byteatrets bakgård. Biltrafikken strømmet i fire felter gjennom de fortsatt solide arkadene. Saraçhanetorget lå omringet av parken med samme navn, de historiske ruinene av akvedukten, Sehzademoskeen og Rådhuset. Dette var et travelt og livlig område, med dundrende trafikk, offentlige kontorer, teatre og kinoer. Det mest iøynefallende denne dagen var ikke fraværet av biler på hovedveien, men den uendelige strømmen av mennesker fra alle kanter, inn til torget. Her og mange andre steder gjorde ˙Istanbul seg klar til å feire 1. mai.

Jeg forlot skolen klokken ti om formiddagen i følge med en kameratgjeng fra andre gym, alle 18 år, og med sommerfugler i magen. Ingen av oss hadde før vært med på en 1. mai-feiring. Ryktene sa at politiet skulle sperre gatene i byen og arrestere folk som befant seg der. Tanken på å kunne bli arrestert ved barrikadene skapte spenning og nervøsitet, så vi lo, hoiet og løp hele veien til Saraçhanetorget. Stedet var samlingspunktet for vår del av byen, og derfra skulle toget bevege seg mot Taksim, slik fem–seks andre tog også skulle fra forskjellige steder i byen. Fagforeninger og andre organisasjoner hadde på forhånd erklært dagen for den største 1. mai-feiringen i manns minne, mens ledere i borgerlige aviser hadde døpt den «revolu- sjonsprøven» og oppfordret politiet til å hindre at ˙Istanbul ble overtatt av de røde. Da vi nådde Saraçhanetorget, var det allerede feststemning med musikk, dans, et hav av bannere, røde flagg og taler som de færreste hørte på grunn av et konstant sus, som om en bisverm lettet fra menneskemengden.  Alt var nytt for oss, vi vanket fra en gruppe til en annen og pratet med vilt fremmede mennesker. Man fikk den merkelige følelsen av å dele noe stort med mange. Jeg hadde aldri før sett så mange kvinner samlet på ett sted, utenfor skoleområdet, og flere av dem diskuterte høylytt, delte ut flygeblader, solgte aviser, samlet inn penger til et eller annet eller bar armbind som tydet på at de var ansvarlige for sikkerheten. Etter en stund beveget vi oss mot parken, hvor studentforeningene grupperte seg under egne bannere. Der foregikk det en heftig diskusjon om når toget skulle begynne sin ferd. Klokken nærmet seg midt på dagen, startskuddet hadde etter programmet allerede gått andre steder i byen. De fleste var utålmodige, ryktene florerte, hvert minutt fikk mengden kaotiske og motstridende meldinger, men ingen visste nøyaktig hva det var som holdt oss tilbake. Hver gang en kjent studentleder viste seg, vokste suset i massen for så å svinne hen i skuffelse. Vi var like utålmodige som de andre, men moret oss med sleipe kommentarer om lederskikkelser som i grunnen så like hjelpeløse ut som oss; særlig en som ikke hadde vært i nærheten av en undervisningsanstalt siden begynnelsen av 70-tallet. Han hadde tross det fine vårværet en lang, sort frakk slengt over skuldrene og gikk stolt rundt med en livvakt på hver side.

Jungeltelegrafen meddelte snart at det var uoverensstemmelsene mellom sovjetvennlige organisasjoner og maoister som antakelig hindret togets igangsettelse. Vi løp mot akvedukten. Der, midt i gaten, var representanter for alle politiske grupperinger i heftig debatt, omringet av skuelystne tilhengere. Stemningen var nervøs, skjellsordene haglet, innpakket i politisk terminologi. Jeg skjønte ikke hvorfor de hisset seg så mye opp over ord som «revisjonist », «opportunist» og til og med «eventyrist». Min interesse for politisk litteratur gjorde at jeg ikke var helt ukjent med begrepene, og de lød ikke fornærmende i mine ører. Tydeligvis hadde andre en helt annen oppfatning og tok seg nær av politiske skjellsord. Jeg irriterte meg over partenes uvilje mot og avsky for hverandre, og var ikke alene om det. Fra her og der ropte folk «slutt med dette!» og «la oss gå samlet!». Men kranglefantene og deres tilhengere var i flertall. De sovjetvennlige ville ikke ha maoister med, maoistene derimot, truet med å bruke alle midler for å ta patent på ord som tilhørte «proletariatet». De uavhengige, de som ikke hadde sans verken for Kina eller Sovjetunionen, prøvde forgjeves å megle. Partene viste ingen tegn til å vike fra sine krav, det ville være som å rømme fra slagmarken og svikte arbeiderklassen. Arbeiderne på sin side var ikke sikre på hvem som representerte dem best. En av dem, i overall, ropte «kast mynt!». Vi lo. Tiden gikk og vi vekselvis moret, kjedet og irriterte oss. Og mens alt dette foregikk, fant ingen grunn til å kommentere at det ikke var mange politimenn å se rundt torget.

Da toget endelig kom i gang, gikk det i sneglefart. Studentforeningene var havnet i buffersonen, nest sist i køen. Bak oss marsjerte maoistene med sine bannere, megafoner og slagord. Det hele var en ren slagordkrig. Mens vi foran oss fikk høre hvor slemme maoistiske nasjonalister var, fordømte bakerste rekker de sovjetiske sosialfascistene.? De uavhengige prøvde å få frem meningen med dagen, men dette druknet i sandwicheffekten. Jeg tok ikke stilling til ordkrigen, for jeg likte bedre å synge enn å rope slagord.

Da vi passerte gjennom arkadene til akvedukten der gaten skrånet nedover, gispet jeg: Foran meg var et menneskehav. Glemt var den kjedsommelige ventingen, den tåpelige kranglingen, sult, tørst og varme. Massene, som strakte seg foran øynene mine, fylte meg med stolthet og glede. En kjempe hadde våknet og rørte på seg, man kunne nesten høre de trampende skrittene. Å være en molekylær del av denne kjempens kropp var nok til å føle seg uovervinnelig. Det ville være en glede å bekrefte borgerskapets bangeste anelser og ta over ˙Istanbul, denne gang ikke fra hjelpeløse bysantinere, men fra en grusom, råtten og korrupt makt. Sultan Mehmet ville ikke hatt noen innvendinger. Hans stolte hær, som kanskje hadde holdt leir akkurat her i mai 1453, ville sett ut som et landsbyopptog sammenliknet med dette. Det måtte være lov til å drømme seg bort og for en stakket stund glemme at bak bymurene lurte nå en mye sterkere fiende som aldri ville gi seg uten kamp, og kjempen manglet Sultan Mehmets dundrende kanoner. Nei, kjempen kom ikke med noen krigserklæring, men et manifest: «Se, vi er her og ingenting skal bli som før.»

Da vi nådde Unkapanıbroen over Det Gyldne Horn, hadde menneskehavet inntatt de smalere årene i den gamle byen og tettet dem. Det var ennå en lang og krevende oppstigning mot Taksim, tiden gikk, og jeg var desperat med tanke på at alt skulle bli avblåst før vi nådde torget, uten å ha opplevd dagens høydepunkt. Jeg lente meg, motløs til sinns, mot rekkverket og skuet utover; jollene som lå ved kaia, der de gynget late i det brune vannet; Galatabroen et stykke unna; og enda lenger vekk en flik av Bosporusstredet i ettermiddagssol.

Et par av kameratene mine var fremdeles sammen med meg, de røykte og pratet, og så like tankefulle ut som jeg var. Jeg lurte på hva som hadde skjedd med de andre, vi hadde mistet dem i menneskemengden. En foreslo at vi like gjerne kunne vende tilbake til skolen, for denne ventingen var håpløs, og vakthavende lærer kunne fatte mistanke hvis vi ikke dukket opp i tide. Dette hadde vi kanskje gjort hvis det ikke hadde kommet beskjed om at forsinkelsen skyldtes den store strømmen av folk til torget, og organiseringen og plasseringen av dem. Og så begynte demonstrasjonstoget å bevege seg igjen. Jeg fikk optimismen tilbake og bestemte meg for å bli uansett, og få med meg det jeg kunne. Med hvert skritt vokste gleden, jeg følte meg som et lykkelig menneske på jorden. Det gode humøret var smittende, alle ansikter rundt meg var som store smil.

Flaskehalsen hadde løsnet og vi småløp oppover ¸ Si¸shanebakken. Dette så unektelig komisk ut, alle lo og tøyset, og sinker ble heiet på og hjulpet videre. Det var ikke bare demonstrantene som gledet seg. Kvinner, barn og menn som befolket fortauene hoiet og klappet, og enkelte kastet blomster.

Da vi hadde tilbakelagt Tepeba¸sı, saktnet farten seg igjen. Toget flyttet seg liksom motvillig. Man fikk fornemmelsen av at et massetrykk presset på noe som gjorde motstand. Denne striden mellom to krefter resulterte i at ved Galatasaray delte vår elv av mennesker seg og strømmet inn i sidegatene som ledet til torget. Jeg holdt meg fortsatt til studentforeningene, men kunne ikke se noen av kameratene mine. Og så: I den smale gaten der vi befant oss, bare et par hundre meter fra torget, måtte vi gi opp.? Det nyttet ikke å presse på, dessuten fikk vi beskjed om at sikkerhetsvaktene hadde sperret inngangene til torget på grunn av den store menneskemassen. Jeg var så nær, men så langt unna likevel. Drømmen om å komme marsjerende inn på torget, bli tatt imot av jublende masser, kanskje klatre opp på Frihetsmonumentet og skue utover menneskene som eide denne byen, var knust. Jeg satte meg på fortauet selv om det var trangt om plassen. Folk rundt meg sto tett, og en og annen kom borti meg hele tiden. Men jeg var forferdelig sliten, derfor brydde jeg meg ikke om det.

Snart satte også de som sto nærmest meg seg ned, så det ble pusterom. Jeg lyttet til mine asfaltkameraters samtale. De var eldre enn meg, og tydeligvis universitetsstudenter. Skulle man tro ryktene, ble gatene til torget sperret fordi sovjetvennlige fagforeninger ønsket å stenge maoistene ute. Studentene var forbannet på begge parter. En av dem sa han var glad dette ikke var noen vinterpalassdag. Så snart revolusjonen var i gang, ville disse idiotene falle i strupen på hverandre, og vi ville befinne oss midt i et internoppgjør. De skjønte ikke hvordan noen kunne tenke på å feire dagen uten at studentforeningene var representert.? De hadde sine bekymringer, jeg var mest opptatt av hvor dyp og skarp uenigheten egentlig var. Så sent som på formiddagen hadde jeg vært optimistisk og hatt tro på arbeiderklassens enhet. Kanskje jeg bare var naiv, at jeg satt i mitt elfenbenstårn, omringet og beskyttet av skolens murer. Demokrati for hele folket kunne ikke utvikles uten motsetninger. Det burde være rom for forskjellige ideer. Men hvordan, visste jeg ikke.

Et jubelrop vekket meg fra egne tanker. Jeg så instinktivt på klokka. Den var over seks. En ung kvinne kom løpende mot der vi satt, og fortalte andpusten at studentforeningene fikk lov til å komme inn på torget, men vi måtte skynde oss, for så snart vi hadde passert, skulle de stenge gatene igjen. Mens vi reiste oss og tørket støv fra buksene, løp hun videre for å spre budskapet. Jeg var nå redd for at noe skulle skje i siste liten og hindre oss, så jeg albuet meg frem og ble lettet da rekkene begynte å røre seg. Spent strakte jeg meg i håp om å se hva som skjedde foran meg, siden lange rader med bannere sløret utsikten.

Mine sidemenn visste ikke mer enn meg. Men gikk gjorde vi, og det var det som telte. Jeg kunne snart høre suset som kjennetegnet store menneskemasser samlet på ett sted, og øredøvende bølger av slagord lød med jevne mellomrom fra et ubestemt sted, for så å vokse i volum. Og så var vår rekke kommet til enden av gaten, inn til torget.

På begge sider sto dusinvis av godt voksne menn og overvåket paraden vår med alvor i blikket. De hadde alle vester på seg med logoen til Revolusjonære Arbeiderforeningers Forbund. Hvis det var maoister de kikket etter, var de ikke blant oss. Flere studenter vinket til dem uten å få noen respons. Ikke alle morer seg i dag, noen er fortsatt på jobb, tenkte jeg. Vi gikk fort forbi dem og tok de første skrittene inn på torget, til stor applaus for ankomsten av studentforeningene. Det var nettopp dette jeg hadde forestilt meg. Demonstrantene var på fortauer, på takene til bussholdeplassenes leskur, dekket som et teppe Taksimparkens gressplen, hang i trær og alt annet som kunne henges i. Frihetsmonumentet kunne jeg bare glemme, det var ikke lenger mulig å se dets opprinnelige former. Monumentet som sto midt på torget var nå dekorert av utallige mennesker. På den ene siden av torget var Kulturhusets fasade pyntet med et gigantisk banner der det sto «Lenge leve 1. mai». Det var godt synlig fra alle kanter og viste også et bilde av en arbeider som brøt lenkene sine. Inne på torget fløt vi mot høyre, til stedet hvor vi skulle plasseres, etter min beregning enten ved Kulturhuset eller parken.

Rekkene beveget seg svært sakte. Vi gikk forbi Vannverket, forbi forretningsbygget hvor jeg sommeren 73 hadde jobbet som løpegutt hos en fotograf, og nærmet oss Hotell Interkontinental. Hotellet var et høybygg som forsøplet omgivelsene, men ikke engang dets stygge fasade kunne ødelegge for meg nå. Jeg følte meg lykkelig som aldri før. De første smellene lød som om de kom fra en hydraulisk drill et sted like ved, men lynraskt varslet noe i hjernen min at sansene ble bedratt. Noe liknende må ha skjedd simultant hos tusenvis av andre. Først ble alt stille, og da smellene tok til igjen, var det desperate rop og kaotisk bevegelse i alle retninger, som i en stor flokk i vill panikk.

«De skyter!» ropte noen. Flere automatvåpen ble avfyrt samtidig. Jeg ble slynget fremover av et kraftig dytt bakfra.

Det var da jeg ble ordentlig redd. Jeg trodde jeg ble truffet. Det var ikke en kule, men menneskene bak meg som prøvde å bane seg vei. Jeg ble tatt av en bølge og båret frem. Å stå på beina var umulig, jeg var et hjelpeløst offer for trykket bakfra, jeg dyttet også dem som var foran meg, og klarte ikke å tenke hva jeg burde gjøre annerledes. Plutselig var det en stor, ung mann som sto der med armene i været og ropte «ikke få panikk, ikke løp!», men han forsvant fort i bølgene. Gjennom en liten åpning skimtet jeg at vi var ved Kazancılarbakken som skrånet nedover mot Kabata¸skaia. Øverst var bakken dekket av falne kropper som lå oppå hverandre. Jeg snublet over en livløs kropp på asfalten, falt på alle fire, slo knærne mine så smerten ilte gjennom kroppen. Smerten og trusselen fra menneskebølgen bak meg vekket overlevelsesinstinktet i meg. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe, hva som helst, ellers kunne jeg bli trampet i hjel i neste øyeblikk. Jeg krabbet fremover så fort som mulig. Da jeg reiste meg opp, hadde alle andre lagt seg ned for å søke dekning for kulene. De dannet et enormt teppe over hele plassen og var et tydelig mål for enhver som skjøt fra et høyere punkt. Med mine siste krefter nådde jeg frem til en trygg plass ved Frihetsmonumentet og kastet meg ned idet jeg hørte de neste smellene.

«Vær mann og stå opp,» sa en rolig, men litt oppgitt stemme. Jeg kavet meg opp på beina og kom først i kontakt med øynene hennes. De var svarte og sinte. «Kan du bruke en av disse?» spurte hun og veivet med en pistol og en revolver. Jeg ristet på hodet. «Å, faen,» sukket hun, «så hold på denne og sørg for ikke å miste den».? Hun viftet med en tøyskulderveske, slengte den til meg og så seg om. En mann kom løpende mot oss. Han var høy, ung og pen. «Takk og lov at jeg fant deg,» sa han til henne. Hun sa ingenting, bare overrakte den unge mannen revolveren. Han sjekket fort tønna. «Hvor er de?» spurte han litt andpusten. «Jeg vet ikke sikkert. På taket av Vannverket, tror jeg,» svarte hun. Automatvåpenilden hadde opphørt. Man kunne bare høre sporadiske krakklyder fra mindre håndvåpen. «Se der!» ropte mannen og pekte mot Vannverket. Jeg kikket i samme retning. Der på taket var det skygger, i hvert fall syntes jeg noe beveget seg, og i neste øyeblikk begynte mannen å skyte. Det samme gjorde kvinnen. Jeg sto ved siden av henne og kunne se hvordan hun støttet høyre hånd med venstre og trakk av. Tomme patronhylser strømmet ut. Den ene traff meg på kinnet. Den var glovarm. Smerten gjorde meg sint. Dette var idiotisk og nytteløst. Uansett var avstanden altfor stor, såpass visste jeg om et håndvåpens rekkevidde. «Gi meg veska,» sa hun da hun var ferdig. «Nei, jeg kan bære den,» sa jeg tvert. Hun hadde tydeligvis ikke tid til å diskutere.? «Allright, gi meg så et magasin og noen kuler.» Jeg måtte ikke lete lenge etter dem, det var ikke annet enn to reservemagasiner og en del løse kuler i vesken. «Hvem er gutten?» spurte den unge mannen mens han ladet revolveren sin. Hun trakk på skuldrene siden hun ikke visste hvem jeg var, men snudde seg litt undrende mot meg som om hun plutselig husket noe. «Du skal klistre deg til meg til jeg sier noe annet,» sa hun. Jeg likte ikke tonen hen nes, men hadde ikke lyst til å si fra. Jeg var vettskremt og ensom.

Nye rop stjal min oppmerksomhet. En pansret politibil med monsterhjul hadde ankommet torget via Dolmabahçe ved Kulturhuset. Den kjørte hensynsløst inn i menneskemengden og spredte enda mer panikk. De fleste rakk å reagere i tide og kastet seg i sikkerhet. En kvinne snublet og ble liggende på asfalten. De store hjulene rullet over henne, kjøretøyets ene side løftet seg og dumpet så ned igjen. Bilen fortsatte sin ferd uten stopp, denne gang rett mot oss. Vi, pistolkvinnen og jeg, flyttet oss hurtig mot venstre, mens den unge mannen gjorde et sprang mot høyre i retning hotellets inngang. Bilen for forbi oss. Da jeg snudde meg, så jeg ham løpe bak politibilen. Menneskemengden lukket seg bak ham, og han forsvant. Etter en stunds apati var redselen min tilbake. Jeg ville helst gi henne vesken og rømme stedet, jeg visste bare ikke hvor og hvordan. En annen gang og et annet sted ville jeg ilt til for å hjelpe den påkjørte kvinnen, men akkurat nå kunne jeg ikke tenke på andre enn meg selv. Kvinnen ved siden av meg så en smule forvirret ut. «Hvor er skoene dine?» sa hun. Jeg så ned, skoene mine var borte. «Vent her, ikke rør deg,» sa hun og forsvant. Jeg var rolig, apatien hadde overtatt igjen. Tiden hadde mistet sin relevans, derfor hadde jeg ingen anelse om hvor lenge jeg ventet, uten å oppfatte hva som foregikk rundt meg. Men jeg visste innerst inne at hun ville komme tilbake.

Jeg hadde neppe gjenkjent henne der hun endelig kom løpende mot meg, hadde hun ikke holdt pistolen i den ene hånden og et par sko i den andre. Det var to umake joggesko.

I siste liten unngikk jeg å kommentere dette. Hun hadde gjort sitt beste, forholdene tatt i betraktning. Da jeg prøvde dem på, var de selvsagt for store, så jeg strammet skolissene så godt som mulig. Hun hadde noe som liknet et smil i ansiktet da jeg reiste meg, hun grep hånden min og sa «la oss komme oss vekk herfra». Vi tok noen skritt mot Kulturhuset, men der var veien til Dolmabahçe nå sperret av gendarmeriesoldater som foreløpig sto stille og sannsynligvis ventet på ordre. Jeg fikk igjen stemmen min og fortalte henne om sidegaten vi hadde tatt for å komme inn på torget, der hadde jeg ikke sett noen politifolk.

Hun snudde seg uten bemerkninger. Dette var å ta en sjanse, for alt vi visste kunne det kry av politi og soldater der også nå. For første gang siden jeg møtte henne, registrerte jeg omgivelsene ordentlig. Mange lå fortsatt i dekning ved Frihetsmonumentet, ved bussholdeplassene og i parken. Bannere, flagg, eierløse sko og klær lå strødd på bakken. Et tynt lag av røyk og sporadiske skuddsmell gjorde at det hele minnet om en slagmark. Menneskene vi passerte nå så uskadde ut, men det var redsel og forvirring å lese i nesten hvert eneste ansikt. Jeg håpet alle hadde klart seg, også dem jeg forlot liggende ved Kazancılarbakken og kvinnen som ble overkjørt. «Er det trygt nå?» spurte noen. Kvinnen skyndte seg videre uten å svare, krumbøyd og med meg på slep. Jeg gjorde som henne, selv om jeg ikke skjønte hvordan det å bøye seg litt skulle kunne beskytte oss. Men ingen skjøt på oss, det var i det hele tatt en stund siden vi hadde hørt maskingeværilden.

Da vi nådde gatehjørnet, så vi fem–seks sikkerhetsvakter i Revolusjonære Arbeiderforeningers Forbunds vester.

De voktet gaten med pistol i hånd og vinket oss ned på asfalten. Vi avbrøt ikke ferden før vi var like ved dem.

«Hvem er det som skyter? Politi?» spurte kvinnen myndig.

En av dem målte henne fra topp til tå. «Nei. Jævla maoister,» sa han og spyttet på asfalten. «De skjøt på oss og vi skjøt tilbake.» Eller omvendt, tenkte jeg, det var mange tomme hylser på bakken. «Hva hadde de? Maskingevær? Håndvåpen?» spurte hun igjen. Mannen så und rende på henne. «Håndvåpen, så klart, lik det du har i hånden. Dessuten er de ikke her lenger, vi har drevet dem vekk.» Han var virkelig stolt av sin lille skuddveksling, den idioten, og hadde helt sikkert ingen peiling på hva som hadde skjedd på resten av området. Jeg begynte å irritere meg over småpraten deres og var på nippet til å si et eller annet, da kvinnen strammet grepet om hånden min og sa «kom». Vi var et underlig par som løp langs de nå folketomme gatene, hun med pistol og jeg med dameveske.

Jeg tok meg ikke tid til å kikke opp, men følte på huden at folk sto bak vinduene og stirret på oss med redsel i blikket. Like før hovedveien giret vi ned til gange.

Jeg protesterte ikke da hun tok fra meg vesken og puttet pistolen i den. Vi ventet mens to politibiler passerte, krysset veien og gikk inn i Tepeba¸sıparken, som skrånet nedover mot Kasımpa¸sa. «Vi tar bussen ved Kasımpa¸sa,» sa hun. En stund gikk vi stille sammen, og for første gang kunne jeg iaktta henne med øyne som så. Hun var voksen, annerledes enn de umodne jentene jeg kjente. Ansiktet var innrammet av langt, mørkt, viltert hår, hun var fri for sminke og behagelig å se på. Jeg kunne skimte det hvite broderiet på bh-en hennes gjennom en stakkarslig kneppet rutete skjorte. Hun hadde lange og kraftige bein i en bleket dongeribukse, og semskede sko.

«Hva glor du på?» sa hun da hun oppdaget at jeg iakttok henne, bestemte selv at det måtte være skjorten, og kneppet den helt til halsen. «Forresten, du ser ikke ut,» tilføyde hun. Håret mitt var kortklipt, der kunne det ikke være mye galt, i ansiktet kunne det derimot være hva som helst. Pologenseren min var møkkete, det var et digert hull på det høyre kneet i dongeribuksen min, og skoene, vel, de var ikke mine. «I like måte,» repliserte jeg. Hun smilte, dro fingrene gjennom det bustete håret sitt, fant frem en hårstrikk og samlet med flittige hender håret i en stram hestehale. «Hva synes du nå?» Hun så mer voksen og alvorlig ut. Jeg ville vite hvor voksen: «Hvor gammel er du?» «Tjueen. Og du, da?» Det var ingen grunn til å skamme seg over å være atten. «Tjue,» sa jeg. Hun løftet undrende et øyebryn. «Du ser mye yngre ut.» Det var pinlig, tåpelig. Å, faen, hun hadde gjennomskuet meg. Jeg byttet tema. «Er du maoist?» Hun lot som om hun var fornærmet. «Ser jeg ut som om jeg har sans for bønder?» «Tror du det var maoistene, da?» Jeg var virkelig nysgjerrig.? «Nei,» svarte hun kontant, «de var ikke engang på torget. De andre holdt øye med dem hele tiden, og håndvåpen, ja, men det er lite sannsynlig at de har maskingevær.

Hva tror så du? Tror du det var dem?» «Nei,» sa jeg like kontant. Hun hadde nettopp overbevist meg. Å prate med henne fikk det hele til å virke så selvfølgelig. Hun virket så rolig og tok imot mine nervøse vittigheter med oppmuntrende smil. Jeg derimot, klarte knapt å holde masken, og småskalv på hendene. Redselen bar jeg med meg som et uønsket følge.

Hun hadde dårlig samvittighet, sa hun, for at ingen hadde klart å beskytte deltakerne. Enda dette angrepet var forhåndsvarslet, nesten annonsert i avisene, endte det i et eneste kaos. Gruppen hun tilhørte var uorganisert og de hadde egentlig ingen sjanse. Slik svarte hun på det spørsmålet jeg ikke turde å stille, om hvorfor hun hadde våpen med seg. Hun så ut som en alminnelig ung kvinne, hadde jeg truffet henne tilfeldig på gaten, ville jeg aldri ha mistenkt henne for å bære pistol og reservemagasiner i tøyvesken sin. Vi var ute av parken, like ved en bussholdeplass.

Folk vandret i gatene tilsynelatende uten å ane hva som hadde skjedd noen kilometer unna. Vi stilte oss i leskuret og ventet på bussen i taushet. For en gangs skyld kom den presis. Det overrasket meg, for jeg trodde hele byen hadde stoppet opp. Ombord på bussen ble hun stående, selv om det var ledige plasser, med et godt tak om vesken sin. Det var noe sårbart over henne der hun sto. Kanskje hun var like trøtt og redd som meg? Jeg lurte på hva hun ville gjøre hvis bussen ble stoppet i en veisperring. Ville hun la seg bli tatt i live, eller gjøre motstand og risikere både eget og uskyldige passasjerers liv? Noen var ute på jakt i dag, noen som ville drepe uten å nøle, uten engang å trenge en unnskyldning. Kanskje overveide hun i sitt stille sinn den samme muligheten. Og da bussen stoppet like før akvedukten, steg hun av uten varsel. Jeg rakk ikke si noe til henne.

Gjennom bakruten så jeg henne stå og sjekke trafikken, for så å krysse veien med kjappe skritt. Bussen startet og mitt siste bilde av henne var da hun forsvant mellom butikkene på den andre siden av veien. Hun hadde ikke kikket i min retning. Ved å overse meg ville hun kanskje beskytte meg. Det kunne jeg forstå, selv om jeg følte meg som en hjelpeløs yngling som måtte tas hånd om. Sårest var det at jeg ikke hadde husket å spørre henne hva hun het og hvor hun bodde. Det var kanskje best på denne måten. Jeg slapp iallfall enda en ydmykelse, å møte en kald skulder.

På skolen var alle følelser satt i sving, de mest synlige var sorg og sinne. De fleste av kameratene mine hadde vendt tilbake til skolen uten å ha kommet inn på torget.

Et par av dem hadde havnet i parken og klart å redde seg uskadd unna. Men da jeg ikke dukket opp, fryktet de det verste, for ifølge radio og tv var det mange drepte og sårede. Nøyaktig hvor mange, visste foreløpig ingen. Jeg måtte fortelle dem en revidert versjon av min historie; jeg hadde vært ved Kazancılarbakken da skytingen begynte, så hadde jeg løpt nedover, bort fra kaoset, og havnet til slutt ved Kabata¸skaia. Der hadde jeg sittet en lang stund for å samle tankene mine og tok så bussen til skolen. Da jeg i ettertid tenkte over det, fremsto denne versjonen som virkelighetstro og alt annet fantasiskapt. Alle var enige om at jeg hadde vært heldig siden mange som var ved Kazancılarbakken ble såret eller drept. Snart mistet de interessen for meg, og praten gikk videre om egne opplevelser.

Jeg klarte å snike meg ut og opp til sovesalen, for middagen var allerede servert og spist. Uansett hadde jeg ikke matlyst, så jeg ønsket ikke annet enn å legge meg i sengen.

Kroppen tålte ikke mer, jeg falt fort i dyp, mørk søvn.

Ingenting skulle bli det samme igjen. Uskyldens tid var forbi for meg og min generasjon. Det var kanskje disse skolemurenes skyld, de som beskyttet oss så godt mot alt det som skjedde utenfor. Jeg var elleve da jeg første gang gikk gjennom den grønne porten, som i hundre år hadde lukket utallige håpefulle inn. Når du passerte denne porten, tilhørte du samfunnet innenfor de høye murene. Det nyttet ikke å gråte etter mor eller far, alt du trengte av omsorg og kunnskap måtte du finne der inne.

Hundre års integritet, autoritet og tradisjoner. Når man er elleve, virker alt dette fryktinngytende; de kolossale bygningene, lesesalene, spisesalene, sovesalene og ikke minst individene. Men etter hvert får både bygninger og mennesker tilbake sine egentlige proporsjoner. Man tilpasser seg. De som ikke klarer det, faller fra. Man har kun denne ene sjansen. Langsomt er man ikke lenger ensom eller fattig, men en del av den store samhørigheten som så stolt eksponeres på et stort banner på gymsalens fasade: «Lik utdannelsesmulighet for alle.» Likevel vet man at man er en av de få som har kommet gjennom nåløyet.

Trettifire drepte og hundrevis av sårede. Avisenes førstesider var prydet av store, sorte overskrifter og bilder fra torget. Blodig 1. mai. I en av avisene var det bilde av det digre banneret på Kulturhusets fasade. Det var løsnet fra et av festepunktene og hang skeivt. I en annen avis, livløse kropper liggende på toppen av Kazancılarbakken. I en tredje, en ung kvinne med pistol i hånden. Men det var ikke henne. Jeg var rimelig sikker på det. Mellom linjene i de borgerlige avisene kunne man lese en dårlig skjult glede, bak en falsk maske av sorg, over at «revolusjonsforsøket» var slått ned. Venstreradikale aviser var ikke i tvil om at dette var en provokasjon, nøye planlagt og utført av Kontra- geriljaen, den beryktede paramilitære organisasjonen som hadde vært ansvarlig for politiske drap og tortur siden begynnelsen av 70-tallet. Få av de drepte hadde skuddsår, de fleste var trampet i hjel i panikken som hadde oppstått.

I en av disse radikale avisene var det et utydelig bilde av væpnede skikkelser på taket av Vannverket. Men politiet var ikke interessert i slike opplysninger, de var opptatt med å avhøre demonstrantene som var pågrepet på torget.

Lite annet ble gjort i tiden som kom, og etter hvert gikk 1. mai-massakren i historiens glemmebok.

Tragedien sjokkerte meg. Mest fordi jeg ikke hadde noen anelse om omfanget da jeg rømte torget. Jeg følte at jeg hadde sviktet, men jeg kunne ikke si konkret hvem og hva. Dette satte sinnet mitt i harnisk, morderne måtte straffes, helst på samme måte, ved bakholdsangrep og med døden på lur. Jeg var ikke alene. Hevn ble nevnt mer enn én gang i opphetede diskusjoner, men som nesten alltid, falt temperaturen etter hvert. Vi var skoleelever, vi var i bunn og grunn fredelige mennesker som likte å leke med ord, og ord var neppe like dødelige som kuler. Jeg gikk hvileløs rundt i flere dager, og tenkte iblant på hvordan hun ville vurdert situasjonen. Med daglige rutiner og semestertentamen som nærmet seg faretruende, falt jeg gradvis til ro. Jeg gledet meg til sommerferien, til et liv utenom sko len, til alt som er spennende og uforutsigbart. Ungdomstiden er slik. I motsetning til alderdommen, finner man mer glede i å se fremover enn tilbake.

Jeg fortalte hele historien bare til Semra. Fordi hun kunne forstå og fordi hun var min beste venn på skolen.Vennskapet vårt var, paradoksalt nok, preget av konkurranse. Det var ikke lett å konkurrere i popularitet med en jente som hadde både utseendet og intelligensen på sin side. Men vi såret aldri hverandre med vilje, og kanskje viktigst, vi misunte ikke hverandre. Vi kunne snakke og krangle om alt og dele kunnskap. Den lette tonen jeg brukte i begynnelsen ble mer og mer dyster etter som historien utviklet seg. For andre gang levde jeg i det som skjedde den dagen, all frykten og sorgen var tilbake. Hensikten var ikke å imponere henne, jeg fremhevet ikke min egen rolle. I min beretning var det kun én helt, én heltinne. Hun sto støtt med pistol i hånd, skjøt mot de usynlige morderne, reddet meg og forsvant som en ekte helt. Jeg pyntet litt på historien, lot henne tenne en røyk med rolige hender og honorerte henne med farvelreplikken «på gjensyn, kamerat,» før hun gikk av bussen. «Alle de døde, de uskyldige,» sukket Semra da jeg var ferdig. «Den unge kvinnen du fortalte om, jeg kan aldri bli som henne,» sa hun. Hun knep meg godmodig i kinnet. «Ikke du heller,» føyde hun til.